Hestelivet

 Hestelivet gjennom mange år.

Etter at vi hadde hatt geitegården i Lakselvdalen i et par år, kom tanken opp om vi skulle skaffe oss hest. 

Vi var blitt introdusert for islandshesten gjennom tre foreldrepar i yngstedatterens klasse. De var entusiastiske og erfarne hesteeiere som viste oss de gode egenskapene til islandshesterasen.

Det ble først til at vi fikk ei ung hoppe og hennes føll fra Trollvik i Kåfjord på fòr for å oppleve denne hesterasen. 

Etter at hoppa Fenja f. Leirfjord ble vurdert av hestekyndige folk fant vi at vi skulle kjøpe henne. Føllet på to år ble solgt videre.

Da Fenja var fire år ble hun innridd og hun ble et spennende tilskudd til resten av dyrebestanden på gården. Vi hadde lite erfaring med hest, men fikk god bistand og mange råd fra de aktive medlemmene i Islandshestklubben Vikingur.

Fenja er først og fremst min hest, vi passer godt sammen. Hun foretrekker tur framfor trening på ridebanen. Hennes tempo og gemytt passer meg perfekt. Hun er kald i hodet, dvs. rolig i de fleste situasjoner, ikke nervøs og skvetten av seg. Fenja kan være litt humørsyk av seg, som de fleste hopper kontra vallaker, og hun liker best å bestemme selv. Hun har jo vært den ubestridte lederen i hesteflokken i mange år. Men hun gir seg veldig fort overfor rytteren når hun får en klar beskjed. 

Det ble drevet målrettet avl på hesterasen i Balsfjord, og Fenja ble først parret med den premierte hingsten Balder f. Gjelsten og senere Floi f. Husavik, begge med de ypperste genene som kunne frambringes i Norge på den tida. Balder var mørk av farge, mens Floi var hvit.

Avl Selnes Gård - Balsfjord

Floi fra Husavik

Fenja fikk tre flotte hingsteføll, alle med forskjellige farger og gemytt. 

Jarpur ble født midt oppå en fòrdunge en kveld i mai 2008. Det var en kald kveld, så Oddmund tok det nyfødte føllet oppi ei trillebår inn i stallen, mens mora kom ruslende etter. Jarpur, som betyr brun, utviklet seg til å bli en stødig og lydig ridehest og hadde et vennlig sinnelag overfor både hester og mennesker.

Gladur ble født natt til den 25. mai for 12 år siden. Mora var veldig beskyttende overfor føllet og han var litt sky i starten. 

Han har alltid vært en håndfull, men en ivrig og glad hestepersonlighet. Han er arbeidsvillig på ridebanen og på tur, og er en nysgjerrig og intelligent vallak. 

Jeg har aldri opplevd at han har bitt eller sparket noen. Han kan nesten sette andre hester for lite på plass. Det førte ofte til at mer aggressive hester i større flokker stadig yppet seg uten at han tok igjen. Likevel hadde han god selvtillit og fikk mange gode hestevenner som han lekte med.

Villingur (uttales Vitlingur) ble født tidlig en morgen i mai da vi kom fra fjøset en tidlig morgen. Da var det bare å skynde seg inn og vekke de andre, slik at de fikk ta del i vårens vakreste eventyr. Brødrene hans sto forundret og bivånet begivenheten, uten helt å forstå hva som var på gang. Balder er også far til Villingur.

Her er noen foto og filmsnutter fra Villingurs fødsel og tida etterpå:

Benjamin er en god kompis som passer på.

Villingur, ca 1 år gammel.

På det meste hadde vi fem egne hester i flokken vår.

Da vi solgte gården og flyttet til Nordreisa, valgte vi å beholde to av hestene; Fenja og Gladur.

Nå har vi bodd fem år her og flytter til Kvæfjord. Hestene ankom dit i kveld og har funnet seg til rette på det nye sommerbeitet.

Vi ser fram til å kose oss med hestene i sommer. Det blir nok mange flotte rideturer etter hvert.

Her er de akkurat kommet seg på hengeren, klar for 6,5 timers kjøretur langs E6.

Endelig framme. Her blir det mange late sommerdager med å spise, rulle seg, galoppere og kikke på forbipasserende som rusler på veien.

Takk for oppmerksomheten!

Endelig pensjonist!

 Tenk, jeg er blitt pensjonist!

Torsdag 17. juni kl. 15.00 pakket jeg de siste tingene fra skrivebordet mitt på Straumfjordnes skole.

Det har vært mye å sortere og kaste; etter 36 år som lærer hadde jeg samlet på mye rart. Jeg hadde til og med tatt vare på elevarbeider fra den første tida som lærer i småskolen på Nordkjosbotn skole. Gøy å lese i og mimre over. Jeg tok ned takkebildene av flotte konfirmanter i sin fineste stas, som har pynta opp rundt kontorvinduet mitt. De skal få plass i et eget album som jeg kan kikke i når jeg er i mimre-modus.

De siste ukene har vært hektiske; retting av tentamen, karaktersetting og mange turer, blant annet. Det har vært full fart helt til siste slutt. Ikke noe hvilehjem, akkurat. Men sånn er det jo å jobbe som lærer i 100% stilling. Aktivt og hektisk, til lykkelige elever går ut av døra mot to måneders uendelig sommerferie.

Jeg fikk så fine gaver og gode ord, både fra ansatte og elevene. Så takknemlig for en nydelig avskjed med de fineste menneskene, både de små, mellomstore, ungdommene og de voksne ved skolen.

Mange klemmer ble det også, som vi stjal oss til i disse antiklemme-koronatidene.

Jeg gleder meg til å sakke tempoet, styre med det jeg selv vil, og stå opp og legge meg uten å tenke på at jeg må være våken og opplagt til neste skoledag.

De som kjenner meg vet jo at jeg ikke blir å sette meg i sofaen og tvinne tomler. Det er rett og slett ikke meg. Neida, det blir nok mange store og små prosjekter ute og inne. Hagearbeid, håndarbeid, oppussing, hestestell og ridning, og tur med den gamle hunden vår, Timmy, så lenge han orker. Og jeg kommer til å gå mye tur, både etter veien, i skogen, i fjæra og på fjellet. Det er garantert. Jeg håper på ei god helse i alle henseender. Kanskje kan jeg lære noe nytt også? Litt reising blir det nok også. Finnmark er ett av målene. Tenk at jeg ikke har vært i Hammerfest ennå.. I og med at jeg er gift med en opprinnelig finnmarking er det sannelig på tide å utforske den kysten nærmere.

Dagen etter skoleslutt var jeg ute på min sedvanlige morgentur med Timmy. Det småregna og sola brøt gjennom etter hvert. Det duftet fra skogen og fuglene kvitret og var opptatt med sine sommerlige sysler. Jeg kjente at stresset slapp taket i pusten og musklene ved tanken på at ingen jobb ventet etter helga. Nå er jeg blitt pensjonist!

Det blir spennende å kjenne på den følelsen i slutten av august når jeg vet at skolen er startet opp igjen. Kanskje jeg blir å savne den tilværelsen kjempe mye? Jeg likte virkelig å være lærer; bli kjent med elevene, se dem utvikle seg i "alder og visdom" og være en viktig støttespiller for dem og foreldrene deres.

Det kan jeg tenke på når jeg plukker blåbær i skogen eller rir en liten tur på Fenja.

Takk for denne gang! :)

Heim en tur.

 Ei langhelg i fjorden.

Det er alltid en ekstra glede å sette seg med en kaffekopp og skue utover fjorden, etter en sju timers lang biltur. 

Jeg kjenner på en ekstra ro når jeg kan legge føttene på puffen, ta den første varme slurken med kaffe og senke skuldrene.

Denne helga har jeg gått en tur og sett over hestebeitet der hestene skal gå i sommer. Det virker helt ideelt for islendingene. De kommer nok til å mollkose seg i nye omgivelser med masse grønt gress å spise.

Dette bildet er tatt i fjor ved stallen de står på nå.

Ellers har jeg hatt med meg et lite flyttelass, bl.a. Monica-veven som er umulig å pakke i en eske. Så den pluss noen esker med kopper og kar ble med i bilen til fjorden.

Jeg har brukt tida i går på å rake i hagen, fjerne gammelt gress og visne planter fra blomsterbedene. Her i Sør Troms er det snøfritt i midten av mai. Vårblomstene titter fram og sprer farger og håp om at ei grønnere årstid er rett rundt hjørnet. Jeg fryder meg alltid litt ekstra over de første blomstene om våren, helt ned til den beskjedne gule hestehoven i veigrøfta og løvetanna på plenen.

Blåveisen har overlevd vinteren.

Helt perfekt å ta med kaffekoppen ned på Berget og nyte utsikten mot Våtvoll.

Siden det er "avbæra" her i fjorden var det lett å ta seg en luftetur opp på Storhågen, haugen rett ovenfor Haugstad, som er gårdsnavnet her.

Været har stadig blitt bedre med solgløtt og høyere temperatur denne helga. 

Det var god trim å gå oppover lyngtuene og klyve over steinene opp til toppen og skue utover fjorden. Da vi var unger var dette vår nærmeste lekeplass. Vi hoppet i hengskavlene om vinteren, lagde oss snøhuler, hoppbakker og løyper rundt huset og jordene i nærheten. 

Når Olavatnet i nabogården frøs til, brukte vi å arrangere lokale "skøyteløp" i lag med naboungene. Det var medaljer rundt halsen, til de som kom på seierspallen, laget av papp med sølv og gullpapir rundt. God som gull.

Det blåser på toppene. :)

Mange svære steinblokker fungerte som klatrestativ i barndommen vår.

Utsikt utover fjorden.

Utsikt mot Gullesfjordbotn.

Det har blitt noen runder med pauser i solveggen på trappa med kaffekoppen denne helga, i ly for nordavinden.

Fuglekvitter av ymse slag har jeg hørt, har til og med hørt ugla tute på morran, hvis det ikke var hønsehauken som har en sånn dyp, monoton lyd.

Takk for denne gang! :)